Gatetrafikken i Viñales på Cuba er helt sinnssykt: En hest og kjerre blir fulgt av en moderne racerbil, som blir fulgt av en sovjetisk motorsykkel tydelig sammensatt i noens garasje, etterfulgt av en enorm turbuss som svelger den smale landeveien, fulgt ved en hane som krysser gaten.
Denne lille byen - som ligger omtrent to timer vest for Havana - er et forvirrende utvalg av autentisk landsliv og kommersiell turisme. Viñales ligger i en fantastisk tropisk dal, og er en rolig landsby kjent for sin rike jord (byen er sentrert rundt tobakksoppdrett). Vi rusler inn i byen langs den steinete veien, og vi går forbi en bonde som har skinnete hud er mørklagt av dager i solen som kjører en hest på en tohjulet vogn. "Er det noe for turistene?" Jeg spør Orly, guiden vår. "Nei, sier han, det er et transportmiddel."
Jeg våknet om morgenen til lyden av flere haner som grev - naturens mest pålitelige alarm. Små gutter og jenter gikk uledsaget til den lokale skolen. En horde mennesker overfylt utenfor markedet da den åpnet, i håp om å hamstre egg. Byen er foret med en etasjers hjem som kan skilte med et pulserende utvalg av farger - kalkgrønn, varmrosa, Havana blå. Det er bare en hovedgate og rundt tre gater som løper parallelt med den. Etter det stopper byen ganske enkelt.
Og til tross for alt dette har Viñales blitt et populært turistmål de siste årene. New York Times kalte det en må-se-destinasjon i 2016, og selv om det ikke er hotell i eller rundt området, er praktisk talt hvert hus et casa specifices - et privat hjem hvor rom kan leies. Mange av disse er nå tilgjengelige på Airbnb, som startet virksomhet på Cuba i april 2015 og nå har over 4000 oppføringer i landet.
Full avsløring besøkte jeg Viñales for en (altfor kort) overnatting som en del av en pressetur til Cuba med Airbnb. For 46 dollar per natt bodde jeg i en sjarmerende bolig, utstyrt med en romslig takterrasse, hvite gyngestoler og svinger der man fredelig kunne se solen gå ned over dalen.
Busser pustet ut mange amerikanske turister i Viñales, de fleste var der bare for dagen, lokket av turene til velduftende tobakkfarmer og rideturer gjennom de rustfargede åkrene.
Tørkede, gulfargede tobakksblader henger som gardiner i en tresalong vi besøkte under en tobakkfarmetur, lys strålende gjennom sprekker. En gammel cubansk cowboy, fingrene med permanent inntrykk av aske, rullet en håndfull sigarer og vinket oss til å røyke dem, og minnet oss om å rulle mens vi pustet og aldri å inhalere for dypt.
Vi spiste lunsj på Casa de Confianza, en gård-til-bord-restaurant på Finca Paraiso Agroecologica, fylt med rader og rekker med grønnsaker med slående utsikt over dalen. Det var absolutt fullpakket med utlendinger, men det var også det klart beste måltidet vi hadde på vår fem dager lange tur til Cuba. Servitører hentet frem en tilsynelatende uendelig mengde med tynt retter inkludert kylling, svinekjøtt, grønnsaker og bønner, servert i serviser som så ut som om det kom fra bestemors spiskammer.
Signaturdrikken er en medisinsk Piña Colada laget med peppermynte, basilikum, sitrongress, kanel, kokosmelk og anis. I stedet for å blande alkoholen i, plasserte restauranten en flaske med rom ved bordet for å legge til drikkevaren som vi ønsket. Den smaker helt annerledes enn den sukkerholdige blandingen jeg er vant til - en tangy, fruktig drikke som føles like sunn som den er rik. Uker senere kan jeg fortsatt smake på frøene.
Om kvelden spiste vi på en enkel friluftsrestaurant som føltes som terrassen til noens hjem, plassen som består av to langbord dekket av billige vinylduker, taket holdt oppe av noen få trebjelker. Det føltes som de fem av oss kunne ha bodd der for alltid, da det ikke er noen forbehold å ære, ingen steder å komme til, og ingen avtaler å beholde. Vi drakk rom dypt om natten mens en gruppe musikere serenaded oss med kjærlighetssanger.
Senere snublet vi langs grusstien, uten å vite hvor vi skulle nøyaktig, men å vite alle veier førte hjem. Vi unnet oss den slags ro som du bare kan finne på landsbygda, den typen som kommer fra å være ensconced i den kjølige nattluften, og den dype stjernehimmelen og den jevn stillheten.
I mørket er det bare ett glødende lys: en restaurant som like gjerne kunne blitt transplantert fra New York City - baren foret med fancy flasker vin, navnet skinnende i svart og hvitt neon. Det virket så rart der, i en by der alle for lengst hadde lagt seg, bortsett fra den ensomme hane som fremdeles klasket rundt.
