Elsie Eiler forteller meg at jeg fanget henne i den rette sinnssynet den dagen jeg ringte henne opp i kroen hennes. Som den siste gjenværende beboeren i Monowi, Nebraska, har 83-åringen blitt noe av en lokal legende og en nasjonal skatt. Som sådan får hun mange medieforespørsler. Hun sier vanligvis nei, takk, men hun følte seg generøs da jeg ringte. Noe som fører oss til vår første leksjon om å være den eneste bosatt i en liten by ...
1 Du blir vant til at folk tenker på deg som en nyhet.
"Når du kommer ut i et område som dette, regnes folk 20 til 40 mil unna som naboer, " sier Eiler. "Vi er som en stor familie. Hvis noe skjer, er de der for å sympatisere med deg."
5 Du stoler på naboene dine - og omvendt.
Eiler har ikke en kommune å stole på for tjenester, så hun regner ofte med godheten til sitt utvidede samfunn. Når det snør, kommer en lokal bonde for å rydde parkeringsplassen sin og hovedgaten. "Det er en snøplog for området, men som en generell regel, når han er ferdig med sideveiene og landeveiene, blir jeg gravd ut av en traktor, " deler hun. På tavernaen er hun det eneste ansatte på heltid, selv om hun av og til henter ekstra hjelp når hun venter et stort publikum, som motorsykkelgruppen som møtes der flere ganger i året. Annet enn det, "den som tilfeldigvis er her, hvis de ser at jeg trenger hjelp, vil de hjelpe, " sier hun.
6 Du forstår om familien ikke kan bo i nærheten.
En gang en blomstrende storfeindustri hjulpet av et sentralt jernbanesystem, falt Monowi ned til en befolkning på bare 18 år 1980. Ungdommer, inkludert Eilers egen sønn og datter, forlot området på jakt etter jobbmuligheter. Hun har fire barnebarn og to oldebarn som bor like i nærheten som Sioux City, Iowa, og så langt unna som Nederland. "Jeg blir ensom for barna mine, men blir ikke ensom. Jeg har for mange interesser og gamle venner, " sier Eiler.
7 Du har venner du har kjent hele livet ditt.
Flere av Eilers venner fra videregående bor fortsatt i området, hvorav noen hun kjente hele livet fordi de også er født og oppvokst i Monowi. "Folk hvis foreldre jeg husker at jeg ble født, tar barna med seg inn. Slik går det når du bor i ett område, " sier hun. På søndagskvelder om vinteren samles venner på tavernaen for å spille et kortspill kalt euchre, som Eiler beskriver som et kryss mellom pinochle og tonehøyde. "Alle spiller alle andre, " forklarer hun. "Vi er vanligvis ferdige med å spille klokka 10 eller 10:30, men noen få drøye til midnatt på besøk. Siden jeg har vært alene, har stamgjestene mine vært flinke til å ikke holde meg der sent."
8 Du ser på livet litt annerledes enn folk flest.
Eiler erkjenner at det er et "helt annet liv" der nærmeste Walmart er 60 miles unna. Hun vet at noen lurer på hvorfor hun blir, den eneste personen som holder en nesten ikke-eksisterende by flytende. Hun kunne låse seg og gå bort når som helst hvis hun ville, sier hun. "Jeg blir spurt, hva skjer når du er borte? Det er ikke min bekymring. Jeg tror på å leve hver dag og ikke bekymre meg for veien. Jeg kommer til å glede meg over det mens jeg er i live."
9 Du er ikke så ensom som folk kan anta.
Gjør ingen feil, Eiler liker henne alene: "Jeg ser mennesker hele dagen, komme og gå, fremmede og gjengangere. Når jeg drar hjem om natten, er jeg helt glad for å ha den tiden til meg selv."
